Hva er ekte kjærlighet? Og hvor mye skal egentlig til før man vet at man har funnet den ekte kjærligheten?
Ung eller gammel, det finnes ingen aldersgrense for kjærligheten.
Man hører om de som finner hverandre i 8.klasse, som er lykkelig gift som 70, det er dessverre også de som sitter hjemme med hunden sin alene.. Hvem skal da ta vare på deg når du blir gammel? Hvem er ikke redd for å dø alene foran Tv’n eller på vei til toalettet?
Hva skjedde da med ekte kjærlighet? Hvorfor kan ikke alle bare finne den rette med en gang man føler for å dele livet med noen andre enn familien sin?
Det er så mange spørsmål rundt kjærligheten. Ingen har noen fasit. Vi må bare fortsette å lure på det vi lurer på, feile ved å treffe en ekte drittsekk av kjæreste, treffe drittsekkene vi ikke en gang er kjærester med, og ikke minst: bli såret gang på gang, på gang, på gang.. Det som får oss til å hoppe på karusellen flere ganger, og prøve på nytt, er håpet som ligger der.. Håpet om at man den gangen har funnet den rette! Det du kan kalle ekte kjærlighet!
Skulle likt å se statistikken for hvor mange som har gått i den fella..
Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg selv har hoppet på den kjente karusellen. Jeg prøvde meg igjen –og falt selvfølgelig av! Men denne gangen var det annerledes å falle av. Det er vondere enn de gangene jeg har falt av før! Så vondt at jeg sitter igjen med følelsen av at jeg vil gjøre ALT for å komme opp igjen! Ikke på en ny karusell, men den samme. Men det er ikke like lett, for karusellen bare fortsetter å gå rundt.. Vil den noen gang stoppe, eller bare fortsetter den mens jeg blir liggende å se på at det skjer? Er det en sjanse for at jeg kommer meg opp igjen, og havner på nøyaktig den samme plassen jeg var før fallet?
Jeg tror det finnes ekte kjærlighet! Man må bare jobbe litt for at det skal gå rundt. –UTEN at noen faller av!
Når det er en man virkelig ikke kommer over.. Er det da ekte kjærlighet?
Når jeg lukker øynene tenker jeg på deg,
- På det fantastiske blikket og de varme øynene dine som møter meg
Hendene dine som møtte mine,
- tanken på at det kanskje ikke skjer igjen gir meg hjertepine
Savner sofakroken der vi bare satt og slappet av,
- Nøt selskapet til hverandre helt uten krav
Jeg skulle gjort hva som helst om jeg bare kunne ta på deg igjen,
- Vise at følelsene mine for deg er mer enn bare en venn
Ligge inntil deg og bare føle hjerte ditt slå,
- ikke stå opp før vi virkelig MÅ!
Jeg vil så gjerne ha deg her hos meg, oss to sammen.. Meg og Deg!
Behøver ikke gjøre noe som helst! –For om du bare var her ville mitt hjerte vært frelst..
Henriette miin!:D
Er så sant det du skriver her, og skjønner så utrolig godt hva du mener. dette med karusellen er et så utrolig bra bilde av det hele.. dette er noe jeg tror de fleste vil kjenne seg igjen i, hvertfall gjør jeg det selv. Det sure er bare at man ofte faller av mange ganger før man klarer å holde seg på for alltid. Jeg tenker at om det er ment at man skal finne den rette, så gjør man det. spørsmålet da er bare om når det skjer. Føler også at hvis man leter for mye, kan det gjøre ting vanskeligere. Slike ting som dette er aldri lett, men da er det viktig å tenke at man alltid har folk rundt seg som er glad i deg uansett hva som skjer<3
Liker utrolig godt det du skriver her, og husk at folk alltid støtter opp!:)
Vi får støtte hverandre, og husk jeg er alltid her hvis det er noe<3!
Glad i deg, klem Kamilla (: